En kileformet kjerne av mørke

Jeg kjenner nærværet ditt som en knusende stillhet. Kvelende og stummende. Du tror kanskje at jeg ikke vet at du er der, at jeg ikke ser deg i skyggene. Bevæpnet og ventende, klar til å ødelegge meg med et enkelt vindkast. Jeg ser deg. Hvor mange ganger har du ikke dradd med ned i mørket? Hvor mange ganger har jeg ikke gulpet etter luft når du har holdt meg under vann, med tyngden av tusen ambolter? Jeg drukner i meg selv, i giftige tanker som forpester sinnet mitt. Du gjør det med vilje, dreper meg i det stille og ensomme. Ikke tro at du er usynlig.

Den kalde vinterlufta slår meg i ansiktet med sine mørke knyttnever. Jeg går mot et mål jeg ikke vet hvor er. For hvert seige steg jeg tar, er jeg ett skritt nærmere. Nærmere hva er et annet spørsmål. Du følger etter meg, vokter og betrakter meg i mørket, som en jeger vokter et bytte. Alt er din feil. Når jeg lukker øynene mine ser jeg bare forvridde ansikter og frykt. Alt er rødt og alt er svart, og det er din feil. Jeg er din marionett, jeg tenker og føler, men du styrer. Du har forgrepet deg på mine innerste ønsker, tanker og følelser, og forvridd dem til noe sykt. Noe farlig. Jeg stumper røyken, du skal ikke kontrollere meg lenger.

Føttene mine slår kollbøtte på meg selv, der jeg løper gjennom gaten. Jeg prøver å springe fra deg. Panikken stiger i det en politibil kommer kjørende ned gaten dit jeg rømmer fra. Jeg gjorde noe dumt i dag, tok noe som ikke var mitt å ta. Svetten renner ned ansiktet mitt i det jeg springer ut av veien og inn i skogen. Men det er ikke svette og det er ikke tårer, det er noe jeg har stjålet fra en annen, noe dyrebart jeg ikke kan dra nytte av.

Pusten min er kort og anstrengt i det jeg løper mellom tettvokste trær. Jeg skraper meg opp på busker og steiner, faller på kne og tryner, men reiser meg igjen – jeg kan ikke stoppe opp. I bakgrunnen hører jeg roping og bjeffing, adrenalinet pumper i ørene mine. Jeg vet hvor jeg skal nå.

Du springer ved siden av meg, viser deg i all din prakt, vi er på lag nå, sier du. Øynene dine skinner som stjerneskudd, dette er det mest lykkelige du har vært på lenge. Du sier du elsker meg, at vi, som salt og pepper, er den sanne oppskriften på ekte perfeksjonisme. Jeg sier ikke et ord, fortrekker ikke en mine, bare bryter meg gjennom skogen – vi er snart fremme.

Den lave, råtne latteren din ljomer mellom trærne i det jeg snubler i en stein og tryner ned i snøen. Vi er fremme nå. De kalde, fuktige partiklene svir bort ansiktet mitt, bobler det vekk som sterk salpetersyre. Alt som er igjen er et skummende lerret av blod og kjøtt. Du roser meg, sier jeg aldri har sett vakrere ut, at jeg er en gudinne av skjønnhet og at du forguder meg. Jeg trekker pusten dypt inn, helt inn, slik at lungene knuses, også skriker jeg. Et øredøvende brøl av fortvilelse og motbyding.

Jeg avskyr deg, roper jeg, hater deg så sterkt at jeg blir kvalm! Du smiler som om jeg synger deg den vakreste opera. Jeg skriker at du får ikke fange meg i det svarte vevet ditt, at du kan faen meg bare dra deg til helvete vekk fra meg. Du har gjort meg til et kileformet mørke, infisert meg som en parasitt og forma meg i ditt bilde. Tårene mine blander seg i skummet av det bortetsa ansiktet mitt. Det svir som varmt glo og jeg begynner å hikste. Trøstende legger du en hånd på skulderen min og kysser meg på hodet. Du vil aldri bli kvitt meg, hvisker du kjærlig i øret mitt. Jeg befinner meg i de mørkeste skyggene av tankene dine, observerer deg, forguder deg, er deg. Du sier navnet mitt, repeterer det som en cd med hakk i – Martine, Martine, Martine, forstår du ikke? Jeg er deg.

Denne teksten skreiv eg på heildagsprøva i sidemål i dag. Vi skulle skrive om korleis ser ein seg, når ein er seg sjølv.( Vil minne folk om at det er ein skjønnliterærtekst og ikkje biografisk). Sidmål er verkeleg ikkje mitt sterkaste punkt her i livet, nynorsk i blodpumpa for alltid. Eg er forresten også veldig inspirert av Kafka og Sylvia Plath for tida, noko som sikkert skin godt gjennom.

A text I wrote on my Norwegian midterm test today. It is strongly influenced by Kafka and Sylvia Plath.

9 Comments

Filed under Skriverier og tekstar og slikt.

9 responses to “En kileformet kjerne av mørke

  1. Du. er helt fantastisk flink til å skrive. Ingen tvil om det. Jeg ble fullstendig sugd inn i teksten og ønsket at den ikke skulle ta slutt. Du er jo like flink på bokmål som på nynorsk! Herlig❤ Bloglovin-like med en gang🙂

  2. herregud så fint, eg e heilt overbevist om at du blir forfatter, du skrive ubeskrivelig sårt og vakkert, eg elske det!

  3. Det var en helt nydelig tekst❤ Rett og slett elsket den!

  4. så utrolig bra! du er virkelig flink. om du ikke får topptopptoppkarakter så er det noe galt med verden. du aner ikke hvor stor inspirasjon dette var! væær så snill å legg ut flere tekster, ikke slutt å skriv.

  5. Annie

    Må bare si det; Du er fantastisk.

  6. Du er så utruleg flink, Kristina mi🙂❤

  7. Yngvild

    Den var jo kjempebra!
    Vi hadde nettopp den stiloppgava, og no blei eg nesten litt flau over meg sjøl xD

    • haha, tusen takk yngby! men eg veit ikkje heilt om eg svarte på oppgåva, og då skal du sjå den “elskverdige” norsklæreren min gjer ein lykkedans, haha!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s